Suksessen til terapi ved depresjon kan forutses

Spesielle sykdomsegenskaper og de genetiske egenskapene til en pasient tillater en prediksjon av effekten av antidepressiva

Det er fortsatt uklart hvorfor medisiner ikke er effektive nok hos rundt 30 prosent av pasientene med depresjon. Forskere ved Max Planck Institute for Psychiatry i München har nå undersøkt dette fenomenet ved å analysere genetiske og kliniske parametere.

Hennes mål var å avklare hvilke faktorer som bestemmer suksessen til terapien. For første gang identifiserte de 46 gener i arvestoffet til pasienter som positivt påvirker effekten av antidepressiva. En fremtidig karakterisering av disse genene lover ny innsikt i utviklingen av sykdommen og mulige behandlingstilnærminger. Det interessante er at mange av de arvelige faktorene har vist seg å være aktive ved stoffskifte-, hjerte- og karsykdommer. I tillegg er terapien spesielt gunstig for pasienter med et høyt antall positive genvarianter, mangel på angstsymptomer eller ung alder. (Archives of General Psychiatry, nettpublikasjon, 8. september 2009)

Depresjon kan være forårsaket av både genetiske årsaker og miljøpåvirkninger. Anatomiske endringer i visse hjerneregioner, kronisk overaktivitet av stresshormoner, kognitiv svikt og mye mer viser hvor mye en pasient endrer seg mentalt og fysisk under depresjon. Til dags dato er medikamentell behandling basert på antidepressiva. Disse øker nevronale budbringere, som - som serotonin - spiller en avgjørende rolle i kommunikasjonen av nerveceller. Den triste virkeligheten er imidlertid at mange pasienter ikke kan helbredes fullstendig av antidepressiva. En bedring av velvære inntreffer ofte først etter mange uker eller måneder, siden mange kroppssystemer først må bringes tilbake i balanse.

For å se pasienten som en helhet, undersøkte forskerne ved Max Planck Institute for Psychiatry bevisst ikke påvirkningen av et enkelt gen på effekten av antidepressiva hos pasienten. "Med hensyn til de forskjellige, men samtidige prosessene som er involvert i utvinning, undersøkte vi hele genomet til pasientene," sier Marcus Ising, leder av gruppen "Molekylær psykologi". Totalt deltok 1532 pasienter fra tre ulike grupper i studien. I en flertrinns tilnærming identifiserte forskerne først 328 genvarianter som hadde innvirkning på suksessen til behandlingen. De sterkeste effektene ble funnet for 46 genvarianter, som viste enten positiv eller negativ påvirkning på behandlingsresultatet i alle tre pasientgruppene. Jo gunstigere genvarianter som kunne påvises hos en pasient, desto raskere reagerte han på antidepressiva. Interessant nok har gener som har vist seg å være aktive i metabolske, hjerte- og karsykdommer også vært assosiert med depresjon. Det har vært kjent i lang tid at disse sykdommene er relatert. Imidlertid tillater dette funnet de første molekylære ledetrådene for en vanlig sykdomsmekanisme.

Siden levekår i tillegg til genetisk informasjon også har betydelig innflytelse på depresjon, er klinisk relevante kriterier som alder ved sykdomsdebut, diagnosen som tilbakevendende episoder av sykdommen, kronisk depresjon, samtidig angstlidelse og alder. og pasientens kjønn ble tatt i betraktning i studien. Det er vist at pasienter med et høyt antall gunstige genvarianter og uten samtidig opptredende angstsymptomer reagerer spesielt raskt på antidepressiva. Tilsynelatende korrigerer ikke dagens antidepressiva tilstrekkelig sykdomsrelaterte endringer som ligger til grunn for depresjon med overliggende angstlidelser.

Ved hjelp av kunnskapen som er oppnådd er det nå mulig å studere disse prosessene målrettet. Effekten av antidepressiva, som ble oppdaget tilbake på 1950-tallet, kan nå forklares ved hjelp av genomforskningsmetoder. Målet er å forstå hvilke endogene molekylære kontrollkretser som reagerer på de vanlige antidepressiva for å omstille nervesystemet som har kommet ut av balanse. "På grunnlag av denne kunnskapen vil det en dag være mulig å gi målrettet og vellykket behandling og å gripe inn for å forebygge sykdom hos personer med økt risiko for sykdom," sier Florian Holsboer, direktør for Max Planck Institute.

Opprinnelige utgivelsen:

Ising M, Lucae S, Binder EB, Bettecken T, Uhr M, Ripke S, Kohli MA, Hennings JM, Horstmann S, Koiber S, Menke A, Bondy B, Rupprecht R, K Domschke BT Baune V Arolt Rush AJ Holsboer F Müller -Myhsok B En genomomfattende assosiasjonsstudie peker på flere loci som forutsier utfall av antidepressiv behandling ved depresjon Archives of General Psychiatry Nettpublikasjon 8. september 2009

Kilde: München [ MPG ]